Monthly Archive for July, 2008

Carpe noctem

Published
by
Åsmund
on 24 July 2008
in Svalbard
. 0 Comments

To use the lingo of the internet: I think I just won teh Svalbardz.

It was a nice evening: The sun was shining, and the air was still. So i decided to take an evening walk and climb up Sukkertoppen, maybe look at some of the old mine entrances there.

DSC_1829

Sukkertoppen is smooth and grassy the first 50-100 meters of elevation of so, and then transitions into a pile of rock slabs. It neither looks nor feels safe, but it was possible to walk up without injury, if not entirely without worry. When I got to the mine entrance I looked around a bit, took some pictures, and looked for the best way to the plateau. It’s possible to walk along the side, if you don’t need to climb the ridge. The plateau is nice and smooth, covered with pebbles.

DSC_1833

The night stayed nice, so I decided to walk a bit on the plateau. I found some snow there, more as I got higher, suprisingly. When the air is warm, there might be water underneath the snow. The way to find out this is to step in it. One might imagine I got a bit better at reading the terrain and guessing where there is the most water under the snow as the trip went ahead.

Alongside Larsbreen, I found this very peculiar formation. I don’t know if it has a name, so I will henceforth refer to it as the ski jump.

DSC_1850

I don’t recommend climbing down or up to it. The plateau edge which I was standing two meters away from was gravel-covered like everything else up there, the incline over the edge was somewhere between π/4 and π/3 (45° to 60°), and I heard one snowfall and three rockfalls along the slope in the fifteen minutes I stood there.

With more snow came more water, and more difficult crossings. Luckily my home-repaired boots were still fairly waterproof. Still, finding a route across deep wet snow was tricky and slow. Heading uphill is a good piece of general advice, unless you’ve stuck yourself in a drainage area. But I got past, somehow, and managed to climb up to drier snow and eventually up to the ridge of Lars Hiertha-fjellet.

As the rigde rises and sharpens, it gets more wind-blown, so there was no snow on the last bit, making it a lot easier to walk on. The ridge is full of broken sedimentary rock, and Trollsteinen is a particularly stubborn bit, around three to six meters tall, and possible to climb (carefully).

DSC_1872

At first glance it looks like it’s going to fall at any moment, but at second glance you’ll notice that a lot of it already has. Still, I don’t recommend rockslide surfing. The view from the top of it was spectacular. Not a breath of wind, and the warmest day I’ve felt here. I sat there for a while, feeling my T-shirt dry, and watching low clouds float into Adventdalen from Isfjorden. I had hoped to go down Larsbreen, but the meltwater channel I’d have to cross looked scary, and I wasn’t going to cross the snowbridge1 without company. So, sadly, I couldn’t get a side view of the ski jump or hat-trick with a visit to Sarkofagen on my way home. So I went back nearly the way I had come, and learned not to walk directly below melting patches of snow, no matter how solid and dry the ground looks.

Easily the best night I’ve had in Longyearbyen so far this year. It was supposed to be only a two-hour evening walk, but with weather that good it’d have been sinful to give up that early. So instead it was seven hours, plus half an hour getting the mud off the boots.

A+++ would walk again

  1. Clearly artificial: somebody had built them [↩]

Meir champagne?

Published
by
Åsmund
on 23 July 2008
in All warm and fuzzy and Svalbard
. 2 Comments

Champagneglaset 23. juli

Vibrato

Published
by
Åsmund
on 22 July 2008
in Music
. 0 Comments

Det er ein sak som har undra meg lenge når det gjeld musikk: vibrato. Kvifor?

Det vert sagt at det gjer songen finare. Det er jo ikkje heilt enkelt å vurdera sjølv, sidan det er såpass uvanleg med daglegmusikk1 utan denslags. Heldigvis hender det at ein songar (evt. songarinne2) syng ein lang tone som startar utan vibrato, men glir over i det. Det er ein fin effekt, men understreker samtidig at songaren berre brukar halve effektspektrumet når han så sjeldan vågar seg til å synga utan, og aldri torer å synga meir enn ein halvnote utan.

At eg utfrå det omtalte lite tilgjengelege datamaterialet synest sin vibrato er finare enn con vibrato er vel klarlagt no.

Av og til høyrest vibrato berre ut som ei krykke songarar brukar for å skjula at dei ikkje kan halda ein tone3. Å bruka omtalte overgang ofte forsterkar denne effekten. Eg har inntrykk av at instrumentalistar er flinkare til måtehald, så det vert ikkje plagsamt mykje av det i t.d. instrumentaldjæz slik det gjerne vert i synginga.

  1. musikk ein ikkje treng å oppsøka spesielt [↩]
  2. eller syngedame, om ein føler for å vera ufin [↩]
  3. som ikkje er heilt trivielt det heller [↩]

Fiske

Published
by
Åsmund
on 17 July 2008
in All warm and fuzzy and Svalbard
. 0 Comments

For ein gongs skuld var det sol og varmegrader, kombinert med bar og ikkje alt for våt mark. Dermed bestemte eg meg for å kontrollera om stang og snelle framleis virka, og om sluksamlinga var like defekt som før.

Geologien her vil ha det slik at det er ganske flatt rundt stranda på begge sider, og dermed er det stort sett langgrunt. Så eg studerte turkartet mitt og fann ut sånn ca. kor det var kortast veg ut til 10 m djup i det området som var mogleg å nå med sykkel (det er ganske lite), og la i veg dit med fiskestong på høgre side av sekken og rifle på venstre, i tilfelle eg møtte ein bjørn som hadde lyst til å leika måke og nappa fisk.

Der det var nokonlunde djupt inne ved land hadde naturlegvis gruveselskapet bygd ein lossekai, dei frekkingane. Sidan dei var i fullt arbeid der turte eg ikkje å gå heilt bort til den plassen som såg best ut på kartet.


Fager natur.

Det var ein svært fin dag, med lite vind, varm sol og ein og annan båt som tøffa forbi. Fisken lot seg ikkje skremma til å bita.


Forbipasserande russar med eigen bil.

Sluk og jigg er visst ikkje tingen når det er langgrunt. Wobbler virka derimot ganske bra, dvs. at han i vesentleg mindre grad hektar seg fast. Den eine fisken eg såg dei tre timane eg stod der var dessutan heilt borte i vasslina for å snusa på wobbleren. Eg mista underleg nok ikkje ein einaste sluk, ei heller fekk eg fisk, men derimot fleire kilo vegetasjon. Neste gong prøver eg å koma meg til kolkaien når folk der ikkje arbeider, og kanskje ein dupp med agn.


Dagens største fangst.

Dagens bræle er ei and. Det fauk stadig små flokkar med fuglar forbi hit og dit, og ein gakk klarte å fly rett inn i snøret medan eg stod med sluk i botnen og stram fin line. Etter ei ikkje heilt elegant kolbøtte med rygglanding vart fuglen liggjande og duppa i vatnet så lenge at eg vart redd han var alvorleg skadd, men då eg vurderte å ta fram rifla og gjera slutt på kreket tok han til vettet og flaug avgarde.

Tutarhorn

Published
by
Åsmund
on 16 July 2008
in All warm and fuzzy and Music
. 0 Comments

Eg har visst klart å skaffa meg ein slik, i eit anfall av feriepengar. Kva ein så lite kyndig spelemann som meg skal med alle desse instrumenta er uvisst.

Ein altsaxofon.

Eg kjøpte dingsen frå Hanson Music, som kanskje er meir kjent som klarinettmakar. Ut frå min ringe forstand er det eit brukande horn, og svært rimeleg til veggpryd ikkje å vera. Leveringa til Svalbard gjekk på nokonlunde vanleg vis. DHL lova levering innan to dagar og brukte ni, men det er ganske vanleg at dei som lovar over natta-levering ikkje tek omsyn til vegstandarden frå Nordkapp til Sørkapp i tidsestimatet sitt, så det legg eg lite vekt på. At SAS Cargo, som tok seg av Gardermoen-Longyear-biten, tolka «dør-til-dør» som «hentast på flyplassen» er ei litt anna sak.

Vårteikn

Published
by
Åsmund
on 16 July 2008
in All warm and fuzzy, Svalbard and Why snow is good
. 0 Comments

Eit vårteikn her i nord (bortsett frå at bakken vert våt og grøn) er at champagneglaset på Operafjellet kjem fram. Når stetten så ryk er det sumar. Eller noko deromkring.