No er det berre å stifta jaktlaget Dyrebeskytelsen.
Archive for the 'Svalbard' Category
Siste solgløtt var teoretisk i dag, men det var eit par fjell og skyer i vegen. Siste faktiske solgløtt eg hadde var på laurdag, då det var open dag på UNIS og eg var på taket av Kjell Henriksen-observatoriet for å måka snø og vera isbjørnvakt. Det vart kaldt då taket var ferdig måka.
Her er siste indirekte solgløtt, frå kontoret i går:
Jo, forresten, GOD CAPS LOCK-DAG.
Det haustast.
30. september.
30. september.
30. september. Støvskyer i Adventdalen
30. september. Det bles.
30. september.
2. oktober. Det har snødd meir.
3. oktober.
6. oktober. Det minkar på ljoset.
I dag regnar det.
den femte oktober. I dag har eg vore med på båttur til Sneheim, som er eit gamalt hus frå då det var gruvedrift i Hiorthfjellet. Det var ikkje frykteleg langt, men derimot rikeleg bratt. Utsynet er i teorien flott, men det stemmer ikkje heilt når det er såpass snøvêr at flyet ikkje kunne landa.
Det kan vera bale å koma seg til Sneheim, sidan å spasera over fjorden krev langt strengare kulde enn me har no, eller nære familiære band til Vårherre. Derimot er visstnok Adventdalen såpass frosen no at det skal vera heilt trygt å gå over, og ein rypejeger me møtte hevda til og med å ha sykla over. Men me som var på denne turen fekk båtskyss. Det var Svalbard turn som skipa til turen til den minst tilgjengelege posten på sommarens topptrim. Det var ikkje så gale med snø oppi høgda. For lite til å stå på ski, men nok til at det var umogleg å vurdera fotfestet. På den andre sida var ikkje det så nøye, for det var jamt over slett pga. dei flate lause steinane som dekker alle fjellsidene. Og det har snøa meir i løpet av dagen og kvelden.
Sidan vêret var så lite strålande gløymte eg reint å ta gode bilete, men her er eit par illustrasjonar:
Sneheim er den svarte flekken til høgre ca. midt på fjellsida.
Demontering av postkasse.
Kvelden nytta eg til å sjå den fjerde Indiana Jones-filmen. Den var artig nok, sjølv om det var rikeleg med detaljar å pirka i, så som at nei, magnetfelt oppfører seg ikkje heilt slik, og hadde ein ikkje blyhagl i haglene på femtitalet, og ikkje stålhagl som den godaste Indy brukar til å finna denne magneten? Ein svært selektiv magnet, som altså ignorer bagatellar så som som ein over kuben av avstanden, og som gjerne trekker på spenna i ei geværreim, men ikkje sjølve geværet. Eller at på femtitalet kunne ein meia folk ned med maskinpistol utan at det kom ein drope blod nokonstad.
I helga vart det ein del festing: På fredag hadde Jeff og Lisa skilsmisseparty med full bryllupsoppstasing, og i går var det isbrytarfest på UNIS. Eg er stygt redd for at den siste festen får mange bilete ut på fjaseboka.
To use the lingo of the internet: I think I just won teh Svalbardz.
It was a nice evening: The sun was shining, and the air was still. So i decided to take an evening walk and climb up Sukkertoppen, maybe look at some of the old mine entrances there.
Sukkertoppen is smooth and grassy the first 50-100 meters of elevation of so, and then transitions into a pile of rock slabs. It neither looks nor feels safe, but it was possible to walk up without injury, if not entirely without worry. When I got to the mine entrance I looked around a bit, took some pictures, and looked for the best way to the plateau. It’s possible to walk along the side, if you don’t need to climb the ridge. The plateau is nice and smooth, covered with pebbles.
The night stayed nice, so I decided to walk a bit on the plateau. I found some snow there, more as I got higher, suprisingly. When the air is warm, there might be water underneath the snow. The way to find out this is to step in it. One might imagine I got a bit better at reading the terrain and guessing where there is the most water under the snow as the trip went ahead.
Alongside Larsbreen, I found this very peculiar formation. I don’t know if it has a name, so I will henceforth refer to it as the ski jump.
I don’t recommend climbing down or up to it. The plateau edge which I was standing two meters away from was gravel-covered like everything else up there, the incline over the edge was somewhere between π/4 and π/3 (45° to 60°), and I heard one snowfall and three rockfalls along the slope in the fifteen minutes I stood there.
With more snow came more water, and more difficult crossings. Luckily my home-repaired boots were still fairly waterproof. Still, finding a route across deep wet snow was tricky and slow. Heading uphill is a good piece of general advice, unless you’ve stuck yourself in a drainage area. But I got past, somehow, and managed to climb up to drier snow and eventually up to the ridge of Lars Hiertha-fjellet.
As the rigde rises and sharpens, it gets more wind-blown, so there was no snow on the last bit, making it a lot easier to walk on. The ridge is full of broken sedimentary rock, and Trollsteinen is a particularly stubborn bit, around three to six meters tall, and possible to climb (carefully).
At first glance it looks like it’s going to fall at any moment, but at second glance you’ll notice that a lot of it already has. Still, I don’t recommend rockslide surfing. The view from the top of it was spectacular. Not a breath of wind, and the warmest day I’ve felt here. I sat there for a while, feeling my T-shirt dry, and watching low clouds float into Adventdalen from Isfjorden. I had hoped to go down Larsbreen, but the meltwater channel I’d have to cross looked scary, and I wasn’t going to cross the snowbridge1 without company. So, sadly, I couldn’t get a side view of the ski jump or hat-trick with a visit to Sarkofagen on my way home. So I went back nearly the way I had come, and learned not to walk directly below melting patches of snow, no matter how solid and dry the ground looks.
Easily the best night I’ve had in Longyearbyen so far this year. It was supposed to be only a two-hour evening walk, but with weather that good it’d have been sinful to give up that early. So instead it was seven hours, plus half an hour getting the mud off the boots.
A+++ would walk again
- Clearly artificial: somebody had built them [↩]
For ein gongs skuld var det sol og varmegrader, kombinert med bar og ikkje alt for våt mark. Dermed bestemte eg meg for å kontrollera om stang og snelle framleis virka, og om sluksamlinga var like defekt som før.
Geologien her vil ha det slik at det er ganske flatt rundt stranda på begge sider, og dermed er det stort sett langgrunt. Så eg studerte turkartet mitt og fann ut sånn ca. kor det var kortast veg ut til 10 m djup i det området som var mogleg å nå med sykkel (det er ganske lite), og la i veg dit med fiskestong på høgre side av sekken og rifle på venstre, i tilfelle eg møtte ein bjørn som hadde lyst til å leika måke og nappa fisk.
Der det var nokonlunde djupt inne ved land hadde naturlegvis gruveselskapet bygd ein lossekai, dei frekkingane. Sidan dei var i fullt arbeid der turte eg ikkje å gå heilt bort til den plassen som såg best ut på kartet.
Fager natur.
Det var ein svært fin dag, med lite vind, varm sol og ein og annan båt som tøffa forbi. Fisken lot seg ikkje skremma til å bita.
Forbipasserande russar med eigen bil.
Sluk og jigg er visst ikkje tingen når det er langgrunt. Wobbler virka derimot ganske bra, dvs. at han i vesentleg mindre grad hektar seg fast. Den eine fisken eg såg dei tre timane eg stod der var dessutan heilt borte i vasslina for å snusa på wobbleren. Eg mista underleg nok ikkje ein einaste sluk, ei heller fekk eg fisk, men derimot fleire kilo vegetasjon. Neste gong prøver eg å koma meg til kolkaien når folk der ikkje arbeider, og kanskje ein dupp med agn.
Dagens største fangst.
Dagens bræle er ei and. Det fauk stadig små flokkar med fuglar forbi hit og dit, og ein gakk klarte å fly rett inn i snøret medan eg stod med sluk i botnen og stram fin line. Etter ei ikkje heilt elegant kolbøtte med rygglanding vart fuglen liggjande og duppa i vatnet så lenge at eg vart redd han var alvorleg skadd, men då eg vurderte å ta fram rifla og gjera slutt på kreket tok han til vettet og flaug avgarde.
Eit vårteikn her i nord (bortsett frå at bakken vert våt og grøn) er at champagneglaset på Operafjellet kjem fram. Når stetten så ryk er det sumar. Eller noko deromkring.
Det er på tide å gje opp håpet om skuterturar, men eg fann ut at eg skulle prøva meg på ein siste tur til Hiorthfjellet, på andre sida av fjorden, før eg sette Schnell-Helga på stallen. Det gjekk ikkje så altfor bra. Det øvste laget av Adventdalen har stort sett tint, så det var vanskeleg å finna eit kryssingspunkt. Turen dit foregjekk om lag slik:
- Hit ville eg
- Start
- Sett seg fast, kom laus med eigen motor
- Ut i dalen
- Her var det litt vatn, ja. Får halda meg til løypa nær vegen.
- Kor vart det av løypa? Var det denne?
- Kanskje det ikkje var det.
- Nei, det var det nok ikkje. Her var det vått.
- Nei, her er det vått.
- Greit, dette går ikkje. Men eg kan ikkje stoppa heller, for eg køyrer på sørpe og vatn.
- Å faen.
- Løype eller ikkje: Tilbake til bilvegen.
- Faen til vatn. Fortare. Fortare!
- Puh. Trygg grunn. Berre ikkje velt i svingen.
- Nei, dette er ikkje meining i. Her kjem eg ikkje over nokon stad. Køyr heim.
- Fyll opp tanken, less av bagasjen.
- Køyr i retning lagerhallen.
- Atte, det er ikkje snø her.
- Vel, så køyrer me på grusveg. Stakkars Helga.
- Au. Gruslyden gjer vondt i øyrene.
- Ved Rubbhallen. Parker. Trask heim.
Ein tøffare sjåfør enn meg hadde nok kome seg over, men eg likar ikkje så godt å køyra over vassgroper som eg ikkje anar djupna på eller grunn som sviktar under skuteren. Eg er heller ikkje så glad i kjensla av skuter som søkk sakte ned eller som berre grev seg djupare ned når eg gassar på.
Så langt kom siste turen. No er det ikkje meir leiking med Helga før neste mørketid.
I det siste har det vore varmt og godt, det har vippa rundt frysepunktet. Ein del sol, ein del snø.
Ein skulle kanskje tru at snø var bra, men fjellsidene kvitnar ikkje lenger. Dei er for varme. Snøen legg seg litt på flatene, men vegane vert stadig meir bare. Det har vore eit blaff med frost og glaserte vegar, men det gav seg att. I dag var det mest vatn og slaps gatelangs. Det har ikkje vore ein drope regn så langt i år, men likevel var det våt asfalt dei fleste stader i dag, og der det før var is framfor UNIS var det no mest sørpe.
Eg prøvde å klyva opp på Hiorthfjellet i dag. Eg snudde i den fyrste bratte kneika, nokre få hundre meter frå TV-mottakarhuset, sidan lyset var fullstendig flatt, og sporet forsvann i eit lag nyleg påblåst snø som minte faretrugande om prima snørasmateriale. Nett då eg hadde kome meg ned igjen til motorkjelken klarna det opp ein liten augneblink slik at eg kunne sjå at sporet dukka opp att hundre meter eller så lenger opp frå der eg hadde snudd. Men eg fekk i det minste fotografert eit fagert lysspel på fjorden, så det var ikkje heilt meiningslaust.
Våren kjem fyrst på vegane i Longyearbyen, så på resten av øya. Ikkje så rart, kanskje, vegar er ofte isolerte frå bakken under på godt og vondt. Då eg køyrde for å tanka vart det vondt. Det er fint lite igjen av løypa bort til bensinstasjonen. Eg kan godt venta til neste sesong med å køyra dit. Det kan godt vera det er mogleg å dra på langtur ut mai, men frå neste veke er det ikkje sikkert det er mogleg å kryssa Longyearbyen. Fjella svartnar time for time. Det er nok på tide å tinga sommarplass til Helga.
